Moro med bil

For to år siden ble det anskaffet ny bil til heimen, fin og rød, og med gode klatreegenskaper slik at det skulle være uproblematisk å komme seg hjem.
En liten glipp var det - vi (eller rettere sagt EkteMannen) glemte å sjekke hvor bred den var - tenkte ikke på det, det var jo en "småbil".

Det som engang var en småbil forblir ikke det til evig tid. Det viste seg at Rødhette var bredere enn den gamle digre stasjonsvognen som hadde gått ut og inn av garasjen i bortimot 20 år! Krise.

Løsningen ble at man måtte rygge inn, - og med ett sidespeil pent slått inn. Og det gikk greit, - for det meste.

Det kom en ripe i lakken på venstre forskjerm relativt tidlig, - men ellers greit nok. Dvs, i sommerhalvåret valgte jeg vel stort sett ikke å bruke garasjen, - så jeg kan vel ikke si at jeg er helt komfortabel med å kjøre ut og inn gjennom den trange porten.

Rett før jul skjedde det jeg vel kanskje hadde fryktet lenge, - jeg gjorde ett eller annet litt anderledes enn vanlig - og hørte at det gikk skikkelig galt (vinduet hadde jeg jo åpent siden jeg hadde slått inn sidespeilet). Jeg kjørte litt ut igjen, ikke uten vonde lyder det heller, fikk rettet opp bilen og kom meg inn på plass.

Skikkelig bulk i venstre skjerm, - og ikke bare det, - lakken flaket av, den riktig sprutet i de 18 kuldegradene det var den kvelden, - den gamle ripen i lakken var ikke å se.

Førjulsstresset som jeg var orket jeg ikke dele hendelsen med alle inne helt med en gang, jeg måtte finne en passe anledning til å fortelle det.

Anledningen kom ganske raskt. EkteMannen ble invitert til å bli med på en ganske eksotisk reise, - jeg også i og for seg, - men jeg måtte jobbe. Så da da sa jeg: Jeg tror jeg bruker pengene på bilen jeg, - den trenger å shines opp etter nærkontakt med garasjen. - Vil du bli med ut og se?

Det ville han ikke.

I går, etter bortimot to måneder vegring, fikk jeg endelig somlet meg til en biloppretter og fikk dommen: - 8900 kroner. Nye fine biler er så kravstore at de bør shines så de blir som nye.

Neste gang blir det ferdigbulket bil, - og kanskje en eksotisk ferie.

Er det din hund?

Det var litt småglatt på gangveien mellom de to veiene og jeg var glad for at det var et rekkverk jeg kunne slenge meg mot om jeg skulle miste fotfeste.

Plutselig kom det en diger sort hund springende bakfra, forbi meg - bråsnudde og kom mot meg. Den hoppet opp på meg, og før jeg visste ordet av det var min hånd inne i dens munn - et kort øyeblikk.

Det dukket opp en mann et stykke bak meg, og jeg ropte: Er det din hund?
Ja.
Hunden din hoppet opp på meg og bet meg.
Neida, det er bare en valp, den biter ikke.

Vel, - og jeg sa faktisk det, og det er jeg i etterkant ganske stolt av: Din hund hadde tennene sine rundt min hånd.

Nei, den vil bare leke, den bet ikke, den nappet, den er valp og liker å leke.

Det spiller ingen rolle, sa jeg, - hunden din er kjempestor, den hopper opp, og det er nok til at jeg ikke liker det.

Jeg tror det var først da at han tok fram et nytt ord:
Beklager, sa han, men føyde til: Det er jo ikke alle som liker hunder.

Jeg liker hunder, svarte jeg, - og jeg jeg er heldig og hører ikke til de som får direkte angst når en hund hopper opp på meg, - om jeg kjenner hunden. Jeg kjenner ikke din hund, - og jeg kan ikke se at det er en valp som sikkert er snill.

Jeg beklager, jeg beklager veldig, sa han da.
Og det satte jeg pris på, og sa det til ham, - Det ordet gjør en forskjell, - og jeg aksepterer din beklagelse, - ha en fin dag.

Rundt omkring der jeg bor er det for tiden ekstraordinær båndtvang, - der jeg gikk var det sikkert bare ordinær båndtvang - men det gjelder nok bare for farlige hunder, - ikke for kjempedigre valper som hopper og napper og vil leke, - men det sa jeg ikke.

Lymfødemfilm

Flott informativ film om lymfødem. De to aktive er lymfødemiker Bjørg Thorsland og fysioterapeut Inger Skolleborg Hilsen. Norsk Lymfødemforening har bekostet prosjektet og Stuå og Skyt har produsert filmen. Takk til alle!

NLF: Lymfødembehandling. from Stup og Skyt on Vimeo.

I love Joan Didion

Borte hos fr.Martinsen fikk jeg vite at det kommer en ny bok av Joan Didion neste år. Bra. Jeg har bare lest en bok av henne, A year of magical thinking - men jeg ble instant fan.

Cocotte - en gave - Oksekinnsgryte

I dag var det oksekinn som landet i min cocotte. Det er første gang jeg har sett oksekinn i en butikk her i landet, og det var derfor ingen tvil om at dette måtte jeg prøve. "Joue de boeuf".
Det var umulig å finne norske oppskrifter, men en sann velsignelse av franske.

Det var naturlig å ta fram min gode gamle cocotte, - en gave til en fødselsdag for mange, mange år siden.

Ok - "oppskriften" først.

Jeg klarer aldri å følge en oppskrift, - derfor blir dette beskrivelsen av hva jeg gjorde, - ikke en oversettelse av den franske oppskriften som inspirerte meg.

Ca 200 g oksekinn pr person, - det var greit med om lag 450 gr. oksekinn til to personer, - et innkjøp som ikke satte meg tilbake økonomisk.

Jeg stekte oksekinnene litt, - fordi steking gir et løft til smaken.

I butikken der det var kø foran kjøttdisken hadde jeg fått klar melding, - 3 timers koketid!
Andre i køen sa, "dette blir det utmerket kraft av". Javisst, - sikkert det, - men jeg hadde tenkt å spise oksekinnene, - ikke lage kraft på dem. Hrmf, - sier han det bare fordi det ikke var dyrt kjøtt?

En stor løk, - en hvitløk, noen gulerøtter, litt purre, en halv sellerirot siden jeg hadde glemt å kjøpe stilkselleri, - og selvsagt - rødvin, - litt god buljong og litt pepper - ikke mer.

Jeg hadde kjøpt inn "aromasopp" - et litt merkelig navn egentlig, - og hadde også en vakker rød papika klar, disse kom først med siste halvtimen.

Som tilbehør valgte jeg ris og grønne bønner. Det ble et godt måltid.

Men, - mens jeg etterpå sto og vasket ut av min gamle cocotte husket jeg at det var min far som hadde gitt den til meg, det må ha vært mer enn 30 år siden. - Han hadde kjøpt den og gitt den til meg fordi mor ikke var i stand til å gjøre noe som helst. Hun ringte ikke og gratulerte meg med fødselsdag, og selv om jeg faktisk snakket med henne den dagen - så husket hun ikke at jeg hadde fødselsdag. Det var første gangen jeg opplevde noe slikt, - og det var vondt.

Manisk-depresiv het det den gangen. Det startet mens den yngste av oss fortsatt bodde hjemme. Hun var blitt mer eller mindre vant til å komme hjem til en mor som ikke hadde klart å komme ut av sengen. Ikke godt for en 16-åring. Vi som hadde flyttet hjemmefra hadde det lettere, - vi slapp å bli konfrontert med dette daglig. Vi hadde våre nystartede liv, - mer enn nok å gjøre, - var glade for ikke å være der hvor det ikke var så godt å være, - jeg lukket i alle fall øynene.

Far kjøpte selv, og ga meg en cocotte. Det var noe jeg hadde sagt at jeg ønsket meg. Og noen må ha skrevet det opp. Mor var ikke i stand til å ta vare på seg selv engang, - men far reiste til byen og fant det jeg hadde ønsket meg. Det er først nå jeg er klar over hvor fantastisk det egentlig var. Han som typisk kunne komme og si - "Du jeg hadde tenkt å gi deg den boken om ..., - men tenk, så var den utsolgt". Og så hadde han ingen annen gave. Slik var det mer enn en gang.

Denne gangen hadde han en gave, - og den er viktig i hverdaglivet mitt. Det er ikke slik at jeg tenker på hvordan jeg fikk den hver gang jeg bruker den. Men selv om jeg har slått av et av "ørene" på lokket slik at lokket ikke lenger er fullstendig tett, - kan jeg ikke få meg til å bytte den ut, - den betyr noe spesielt for meg.

En cocotte - et minne - en far, - en mor som ikke kunne ta vare på seg selv, - og alltid et godt måltid.

Erfaringer

Husbygging - og "evigvarende" materialer.

Hvem var det som var eksperten? Hvem visste hva som var bra? Oss var det ikke. Vi hørte vel like mye på byggmesteren og på arkitekten.

Dvs første gang vi "bygde" hus var det et ferdighus, - der man kunne velge forskjellige løsninger - og hva man valgte resulterte selvsagt i forskjellig pris. Vi "valgte" vinylbelegg på gulvene inne, - unntatt i stue og på hovedsoverommet. Det er ikke noe som er vanskeligere å vaske enn vinylgulv, - det måtte i så fall være skiferheller, - men de er i alle fall vakre. Det ble lagt "asfaltshingel" på taket, - ett hakk bedre enn tjærepapp, - og innenfor vårt budsjett, - og veldig sterkt. Kjeller - det måtte man ha, - men kjeller under hele huset? - Nei det ble for dyrt, - 2/3 kjeller får holde, - 10 000 kroner spart - og kanskje får vi råd til ny bil!

I dag møter vi oss selv i døren. Gode venner kjøpte huset av oss, - de har lagt om taket, - fjernet all vinyl, - og sliter fortsatt med fukt i grunnmuren i den delen av huset der vi ikke hadde råd til full kjeller. Ikke morsomt.

Noen år senere skulle vi bygge igjen. Nå var det kommet noen fantastiske takplater - ja, det var virkelig ikke eternitt, - neida hadde ikke noe med de stygge veggplatene som dekket utallige hus rundt omkring, - nei dette var evigvarende takbelegg, - aldri skulle man måtte legge om tak, - det var helt sikkert. Og vinduene, - thermopane, - varig isolasjon skulle det gi, - det er mulig det sto noe med liten skrift om garantitid, - eller manglende garanti - men det ble ikke nevnt av noen.

Nå sitter vi her. Taket har blitt lagt helt om, - og det kostet en formue å fjerne de "evigvarende" takplatene som var blitt sprø, knakk, egentlig var ren og pur asbest, og måtte pakkes inn i plast av spesialkledde folk med beskyttelsesutstyr Tjernobyl verdig.

Vinduene - vel 9 av 10 vinduer har punktert, og vi har maaaange vinduer. Noen "smarte" løsninger ble forsøkt, - men resultatet er heller mislykket, - kondens tydelig synlig under visse temperaturforhold.

Det sies at man skal bygge tre hus før det blir vellykket. Mulig det - men det rekker vi ikke i vår levetid. Taket er tett, - vinduene kan man se ut av - som regel, - og vi har det bra.

Men ordet evigvarende vil jeg gjerne få advare mot, - selv om jeg vet det er fåfengt, - alle ønsker å gjøre sine egne erfaringer.

Gamle blogposter, ny glede - Sultanen besvimte!

Når man blir så surrete som jeg er, det flott å oppdage at sosiale medier faktisk har en helt konkret hjelpefunksjon.

I dag fikk jeg plutselig lyst til å lage en rett med fylte aubergine. At retten het "Sultanen besvimte" var ikke vanskelig å huske, - noe mer spektakulært navn skal man lete lenge etter.

Jeg husket noe, - hadde jo revet ut oppskriften fra Aftenposten, hatt den fremme og laget retten mange ganger, men det var en stund siden.

Men nå: - ikke var den i "kokeboken" - og da snakker jeg om "Stabekkboka", - i et vederstyggelig blått plastbind, - innbundet slik, ingen vei utenom for en som fikk boka i 1966. Ikke var oppskriften i det gamle skrivehetet med etikett med trykk C.Langbrecke heller. Disse gamle skriveheftene jeg hadde lokket ut av min svigermor fra bokhandlen i Bygdøy Allée 25. En bokhandel som nå for lengst har blitt kjøpt opp av en kjede, og som garantert ikke selger linjerte skrivehefter med butikkens navn og adresse på etiketten.

Mine innsamlede oppskrifter er i to slike hefter, - en for kaker og brød, - en annen for "kokamat". Men det er ikke alltid at de utrevne oppskriftene kommer inn i skriveheftene - de forsvinner på veien.

Denne gangen var det en aubergine-oppskrift jeg ikke fant, men fordi jeg faktisk hadde registret den i en bloggpost, så ble den gjenfunnet av meg, - og kan finnes av andre.

Jeg har i skrivende stund gleden av å vite at tre fylte auberginer står på kjøkkenbeken her og nå, og om sultanen skulle blitt bespist her og nå, - så kanskje hadde han sagt at det var godt, - men det er slett ikke gitt at han hadde besvimt!

Men - dette bryr jeg meg ikke om, det jeg derimot tenker litt på er at jeg burde gå gjennom mine gamle skrivehefter med oppskrifter og legge de av oppskriftene som har noen varig verdi inn i noen bloggposter - så i alle fall jeg selv kan finne dem igjen.
Og sultanen som besvimte, - vel, den oppskriften finner man her.